Det er en kald januar kveld, og i Rustkammeret i Trondheim er det samlet en gruppe forventningsfulle tilskuere. Pål Hasselvold, som har sin skuespillerutdanning fra Nord universitet, har satt opp stykket “Rinnanbanden”. Siden han var ferdig utdannet i 2017 har han spilt i en rekke produksjoner, blant annet “Operasjon Oleander”, “Olav den Heldige” og oppsetninger med Feil Teater. Denne kvelden skulle vise seg å bli en tankevekkende reise tilbake til en av de mørkeste kapitlene i norsk historie. Stykket var passende satt opp i Rustkammerets fane- og minnehall, med sin historiske aura og sine vegger prydet med navnene på falne fra krigen, kunne ikke vært en mer passende ramme for dette stykket. Allerede idet man trådte inn i salen, merket man en spent atmosfære. Navnene på dem som mistet livet til Rinnanbandens svik, sto som tause vitner rundt publikum. Dette var ikke en kveld for lett underholdning – dette var en kveld for ettertanke.

Stykket åpnet med en sterk visuell og lydmessig presentasjon. Lyssettingen skapte en intens stemning, og innslag av autentiske lydklipp fra Filmavisen ga en historisk kontekst som forankret opplevelsen i virkeligheten. Pål Hasselvold som Rinnan og Karl Cornelius Schei som Odd Sørli tok oss med tilbake til andre verdenskrig, og deres prestasjoner var intet mindre enn gripende. De beveget seg mellom karakterer og scener med en slik innlevelse at det føltes som om historien utspilte seg her og nå, i selve rommet vi satt i. Historien om Henry Rinnan og hans bande er kjent for mange, men likevel var det noe nytt og nærværende med måten Pål Hasselvold presenterte den på. Det er nå rundt 77 år og 11 måneder siden Rinnan ble henrettet for sine landssvik, men det hele kjentes nært og relevant. Skuespillernes intensitet og evne til å formidle følelsen av svik, frykt og overbevisning ga stykket en emosjonell tyngde som var vanskelig å riste av seg.
En spesielt sterk sekvens var sluttscenen, hvor Pål Hasselvold trådte ut av rollen som «Rinnan» og snakket direkte til publikum som seg selv. Med et tankespill som utfordret oss til å se situasjonen fra begge sider, skapte det en ubehagelig, men viktig refleksjon over hvordan overbevisning kan forme valg og handlinger, selv når de er dypt feilaktige. Det var en måte å vise at historien sjelden er svart-hvit, og at det finnes nyanser selv i de mørkeste fortellingene.
Det er vanskelig å ikke trekke paralleller til filmen “Quislings siste dager”, hvor publikum får et fiktivt innblikk i hvordan det måtte være å være “flue på veggen” under avhør av en overbevist nazist. På lignende vis gir “Rinnanbanden” et dypere innsyn i hvordan enkelte kunne tro at de kjempet for det rette, selv når deres handlinger hadde katastrofale konsekvenser. Dette er en side av historien som ofte har blitt oversett, kanskje fordi den er ubehagelig å konfrontere.


Det som gjør Hasselvold og Scheis tilnærming så modig, er nettopp deres vilje til å ta frem denne historien og stille spørsmål ved hva vi kan lære av den. Dette er ikke et stykke som gir enkle svar eller lar publikum lene seg tilbake i komfort. Det utfordrer oss til å reflektere over hvordan vi forholder oss til moral, valg og konsekvenser – både da og nå.
At stykket spilles i Trondheim, så nær Jonsvannsvegen 46 – stedet kjent som “Bandeklosteret” – tilfører en ekstra dimensjon til opplevelsen. Denne geografiske og historiske nærheten minner oss om at det vi hører om i historiebøkene, ikke er så fjern som vi kanskje liker å tro. Det skaper en forbindelse mellom fortid og nåtid som gjør inntrykk langt utover det vanlige teaterstykket.
“Rinnanbanden” er et stykke som setter spor. Det er et eksempel på hva teater kan være når det er på sitt beste – en arena for utforskning, refleksjon og utfordring. Her har Pål Hasselvold klart å skape en forestilling som ikke bare formidler en historie, men som også får oss til å kjenne den på kroppen. Hvis du noen gang har lurt på hva teater kan gjøre utover å underholde, er dette stykket svaret.