Det var en kveld med håp, engasjement og rå håndballglede da Kolstad-rampen samlet seg i Kolstad Arena 23. april. Med 1153 tilskuere på tribunene og intens støtte fra hjemmepublikummet, var det duket for en av sesongens mest spennende oppgjør – denne gangen mot solide Nærbø. Selv om det endte med et 38–32-tap for hjemmelaget, var det ikke mangel på lyspunkter.
En sesong med kontraster
Kolstad har gjennomgått en sesong preget av både høye topper og noen dype daler. Deltakelsen i Champions League er et klart høydepunkt – en prestasjon som setter klubben på det europeiske håndballkartet. Samtidig har det vært tunge øyeblikk der spørsmålene har meldt seg: Er Kolstad klare for å ta det neste steget mot toppen?
Det er lett å bli blendet av enkeltresultater, men ser man helheten, er det tydelig at dette laget er i utvikling. Med et sultent mannskap og et Støtteaparat ledet av Stian Gomo og Christian Berge som tør å satse, er det grunn til optimisme.
Kampen som aldri helt snudde
Kampen mot Nærbø startet med høy intensitet. Allerede etter 49 sekunder viste gjestene seg fram da Gustav Bergendahl satte inn 0–1. Men Kolstad svarte umiddelbart – bare 11 sekunder senere utlignet Adrian Aalberg, og Kolstad-fansen skjønte at dette kunne bli en thriller.
De første syv minuttene var tett og jevnt, med lagene som fulgte hverandre mål for mål. Men så fikk Nærbø en liten luke – et mål som Kolstad aldri helt klarte å tette igjen. Det virket til tider som om energien ebbet ut for de røde, og når man i tillegg møter et så velspilt og fysisk robust lag som Nærbø, er det marginene som avgjør.
Ved pause var stillingen 16–17 – et resultat som holdt håpet i live. Det var tydelig at Gomo og spillerne hadde mye å spille for, og det var en forventning i hallen om at dette kunne snu. Men da Nærbø scoret bare 21 sekunder ut i andre omgang, fikk gjestene momentum igjen. Kolstad slet med å finne rytmen offensivt, og Nærbø utnyttet hvert eneste feilskjær.
Til slutt stod det 38–32 på tavla. Et flatterende resultat sett med Nærbø-øyne, men det var ikke mangel på innsats fra Kolstad.
Lyspunktene – og det som lover godt for fortsettelsen
Selv om resultatet ikke gikk Kolstads vei, var det flere individuelle prestasjoner som ga grunn til optimisme. Adrian Aalberg viste nok en gang hvorfor han er en av lagets viktigste spillere, med tempo, gjennombruddskraft og målteft. Keeperne hadde også sine øyeblikk, og forsvarsspillet i store deler av første omgang bar preg av struktur og vilje.
Det er heller ikke til å komme unna at publikum leverte en forestilling det står respekt av. Kolstad Arena var full av liv og energi, og det gir spillerne den ekstra gnisten – selv på tunge dager.
En annen viktig faktor er erfaringen laget tar med seg fra kamper som dette. Nærbø er et lag som har spilt seg opp over flere sesonger og som vet hva som kreves i slike oppgjør. For Kolstad handler det nå om å bruke disse møtene som læring – som referansepunkter for hva som må justeres for å klatre videre.
Dommerne og det mentale spillet
Det skal også nevnes at dommerduoen Jørgen Jørstad og Mads Dahlby Fremstad fikk en krevende oppgave. Intensiteten og tempoet i kampen var høyt, og begge lag ønsket tydelig å markere seg. Det mentale aspektet – å holde hodet kaldt i pressede situasjoner – er noe Kolstad fortsatt jobber med. Når det glipper i de avgjørende to minuttene, som det dessverre har en tendens og gjøre, handler det ikke alltid om fysikk eller taktikk – men om psykologisk styrke og erfaring.
Bortekampen – en ny mulighet
Neste stopp er Sparebanken Vest Arena – borteoppgjøret mot samme motstander. Nå handler det om å nullstille, hente fram innsatsen fra denne kampen, og bruke de neste dagene til å justere taktikken.
Kolstad har tidligere vist at de kan slå tilbake. Evnen til å lære og vokse etter motgang er en styrke som bygger lagkultur og karakter. Og kanskje er det nettopp i slike øyeblikk at man finner nøkkelen til suksess.
Det er lett å la seg prege av resultatet, men som alle som har fulgt dette laget tett vet: Kolstad gir seg aldri uten kamp. Nå rettes blikket mot Nærbø – og mot muligheten til å reise kjerringa.
