Det er vår i Trøndelag. Luften er varmere, sola begynner å titte frem over byene, og idrettsånden blomstrer. I helga ble sesongen i Midt-Norsk Bandyregion avrundet med to spennende finalekamper i innebandy – en på damesiden og en på herresiden. Fellesnevneren? NTNUI mot Sjetne IL. To lag som symboliserer hver sin vei til toppen: NTNUI, studentlaget med tilgang på talent fra hele landet, mot Sjetne IL, det lokale laget som bygger stein for stein med egne krefter.
Finaledagen var en hyllest til innebandyen i Trøndelag, en bekreftelse på at sporten lever i beste velgående. Spenning, drama, mål, utvisninger og nerver – alt det en finale skal inneholde.
Damene først ut – et jevnt oppgjør avgjort av marginer
Først ut var damefinalen. De som hadde tatt turen for å se kampen fikk servert en jevnspilt batalje hvor små marginer ble avgjørende. Fra start til slutt var det tydelig at lagene var godt forberedt, og at nervene var på plass. Både NTNUI og Sjetne IL ville dette – intenst.
Første periode ble en stillingskrig. Kampens første store øyeblikk kom etter 18 minutter, da NTNUI-spiller Sarah Beibei Torheim Norton – med god støtte fra Thea Kvinnegard – fikk sendt ballen i mål. En scoring som i stor grad kom etter en serie tilfeldigheter og litt uflaks i Sjetne-forsvaret. Likevel: i finaler er det ofte slike øyeblikk som avgjør.
Andre periode ble mer åpen, og intensiteten økte betraktelig. NTNUI doblet ledelsen da Ida Moløkken sendte ballen bak Sjetnes keeper. Sjetne begynte å vise tegn på frustrasjon, og det hele kulminerte i en to-minutters utvisning til Ella Lyng Brandmo for slag. Plutselig ble kampbildet mer kaotisk: lange baller, desperate vendinger, og et Sjetne-lag som slet med å finne rytmen.
Men Sjetne skulle ikke gi seg uten kamp. I tredje periode var det de som styrte spillet, og etter seks minutter fant Enja Rustad Nilsen veien til nettmaskene, med assist fra Oda Bakken. Det tente håpet hos Sjetne-spillerne, og de presset på for en utligning. Dessverre var det for sent – tiden rant ut, og NTNUI kunne juble for seier i en kamp som like gjerne kunne tippet begge veier.
Herrene leverte et fyrverkeri av en finale
Om damefinalen var preget av nerver og små marginer, var herrefinalen et helt annet dyr. Her ble det fyrt opp fra start. Tempoet var høyere, duellene hardere, og utvisningene flere. Både NTNUI og Sjetne fikk to utvisninger hver, og kampen bølget frem og tilbake.
Første periode var likevel målløs, med to lag som brukte tiden på å føle hverandre ut. Spenningen bygget seg opp, og det lå i luften at det kom til å eksplodere i andre periode – og det gjorde det.
Harald Paaske åpnet scoringsballet for NTNUI, før Mathias Haaland fulgte opp kort tid etter. 2-0 til studentlaget, og det så ut som Sjetne var på vei til å bli spilt ut. Men Sjetne reiste seg. Først reduserte Harun Cent med en flott individuell prestasjon, før Iver Bakken utlignet på straffe. 2-2, og alt var åpent igjen.
Tredje periode ble en thriller, men nå var det NTNUI som hadde mest å gi. De viste hvorfor de er kjent for å tiltrekke seg noen av landets beste unge spillere. Samspillet satt bedre, bena var raskere, og de klarte til slutt å trekke det lengste strået og sikre seieren.
En sesong verdig en hyllest
Finalene oppsummerte på mange måter innebandysesongen i Trøndelag i år: full av energi, lidenskap, og stadig økende kvalitet. NTNUI, med sitt brede tilfang av studenter, klarer år etter år å være i toppen. Like imponerende er det hva Sjetne IL får til med lokale spillere og en tro på egen utvikling.
At Sjetne IL klarer å matche og tidvis overgå NTNUI, til tross for mer begrensede ressurser, forteller alt om hva god klubbkultur, treningsvilje og lagånd kan utrette. Det er rett og slett imponerende.
Når vi nå går mot sommer, tar lagene en velfortjent pause fra konkurransene. Men det ville ikke overraske noen om strategimøtene allerede er i gang, at treningsplaner legges, og at nye mål settes. For slik er innebandyens natur – hvile kan man gjøre senere, utvikling stopper aldri.
Enkelte lag vil bruke sommeren på å spisse laget, kanskje hente inn forsterkninger, kanskje jobbe ekstra med detaljer som ble avslørt i finalene. Andre vil bruke tiden på å bygge videre på den lagånden som bar dem nesten hele veien til topps.
Men akkurat nå? Nå er det lov å nyte en is i solsteiken som endelig har kommet til Trøndelag, kjenne på stoltheten over en vel gjennomført sesong, og drømme om hva som venter neste gang lagene møtes på parketten.
For en ting er sikkert: innebandyen i Midt-Norge lever – og den lever bedre enn på lenge.
