Det er vår i Trondheim. Fuglene kvitrer, solen smyger seg varsomt frem bak skyene, og gatene fylles av folk som igjen finner veien ut i lyset. Men for oss som vet hva som virkelig betyr noe denne helgen, finnes det bare ett sted å være: Charlottenlundhallen. Her, hvor lyden av sprettende basketballer og svette idrettssko vanligvis fyller luften, er det denne helgen små plastklosser som regjerer. LEGO-klosser. Tusener på tusener av dem, stablet, bygget og satt sammen i de mest fantastiske kreasjoner.
Vi rusler inn dørene med pressekort rundt halsen – ikke at det er strengt nødvendig her, dørene står åpne, og smilene sitter løst. Med over 1800 besøkende på lørdag alene, kan det virke som om hele byen trekkes mot dette eventyret. Og for et eventyr det er. Her finnes alt fra små, originale byggverk til enorme og avanserte teknikkmodeller. Her er Duplo for de aller minste, og LEGO Technic for dem som aldri helt har sluttet å være barn.
I en av hallens hjørner møter jeg Lasse Løvenstad, en kar med flere titler enn en middels stor bokhandel, sittende sammen med Jan-Vidar Fredrikstad midt i en kakofoni av motorlyder og dansende plastballer. De har smanne andre bygget en automatisert ballmaskin som snor seg rundt en åtte ganger åtte meters flate. Maskinen er nesten levende, så avansert at selv en erfaren ingeniør nok hadde klødd seg i hodet. Det morsomste? Ingen av dem jobber med Automasjon til daglig.
«LEGO er en inkluderende idrett,» sier Lasse og ler, mens en liten ball suser forbi i en spinnvill løype av heiser, ramper og sluser.
Og jeg forstår hva han mener. Her finnes ingen barrierer. Ingen krav til alder, bakgrunn eller utdanning. Her er det kun kreativitet som gjelder, og den er det ingen som eier enerett på.
Midt i dette havet av kreativitet finner vi også den oppvoksende generasjon. Barna. De myldrer rundt, nysgjerrige, inspirerte, med øyne som lyser av begeistring. De bygger, feiler, bygger om – akkurat slik læring burde foregå. Ikke på en hard stol i et klasserom, men på gulvet med klossene i hendene og en drøm i hjertet.
Jeg mimrer. Tilbake til en gang på midten av 80-tallet da jeg fikk min første LEGO-ambulanse. Den sto stolt på romhylla i nøyaktig fjorten dager før den, som så mye annet, havnet i minnets skraphaug – demontert og spredd utover gulvet, på evig jakt etter nye eventyr.
Men dagens ungdom? De opererer på et helt annet nivå. De bygger teknikkmodeller med pneumatiske pumper og elektromotorer. De lager bevegelige kjøretøy, roboter, broer og maskiner som hadde fått en hvilken som helst ingeniørutdanning til å se ut som et støttehjul.
I en egen seksjon av hallen trekkes jeg mot et område som i utgangspunktet ser ut til å være for den voksne garde. Store anleggsmaskiner i LEGO – massive gravemaskiner, hjullastere, dumpere og kraner – bygget med en detaljrikdom som tar pusten fra en. Her er hydraulikk simulert med LEGO Technic, her er motorisert styring, beltedrift og utallige funksjoner som gir liv til maskinene. Det er en påminnelse om at LEGO ikke bare er barns lek, men også voksnes lidenskap. Man kan nesten kjenne lukten av motorolje og våt jord bare av å se på dem.
«Det handler om å bygge drømmer, store som små,» sier en av utstillerne, mens han demonstrerer hvordan en gigantisk LEGO-gravemaskin løfter små legoklosser med kirurgisk presisjon.
Eivind A. Løkken, mannen som holder styr på hele dette mylderet, viser frem sitt eget bidrag – en liten Millennium Falcon bestående av 65.000 biter. «Noen må jo ha en hobby,» sier han beskjedent. Vi nikker. Noen må faktisk det.
Det er ikke bare barns øyne som lyser opp her. Jeg finner veien til jernbaneavdelingen, en naturlig trekning for en gammel Heimdalsramp som meg. Lars Jølle har bygget både den gamle og den nye Heimdal stasjon i detaljert LEGO-prakt. Det gamle pakkhuset, den nye kaféutvidelsen – til og med Harry Potter som stikker hodet ut av en vegg. Det er både imponerende og rørende på samme tid.
Brikkelauget, som er medarrangør, feirer i år 20 år med å samle entusiaster fra hele landet. De har til og med fått laget to offisielle LEGO-sett: en brunost med Bryggen i Bergen på den ene siden og museet i Hønefoss på den andre. Ja, til og med Granåsen skistadion har fått sin LEGO-variant. Her er det virkelig noe for alle og enhver.
Og fantasien kjenner ingen grenser. Noen har bygget tanks og kjøretøy fra andre verdenskrig, andre har gjenskapt Nordlandssykehuset i miniatyrform. LEGO selv lager aldri sett som visualiserer pågående konflikter, men her får historisk interesse lov til å utfolde seg fritt.
Når vi omsider trer ut i vårsola igjen, kjenner vi en barnlig kløe i fingrene. Vi vet det ligger en gammel eske med LEGO på loftet hjemme. Den skal ned. Den skal børstes støvet av. For her inne i Charlottenlundhallen har jeg blitt minnet på noe viktig: LEGO er ikke bare klosser. Det er broer. Broer mellom generasjoner, mellom mennesker, mellom drøm og virkelighet.
Så da er det vel bare én ting å si:
BYGG!
