Det finnes håndballkamper, og så finnes det øyeblikk som brenner seg fast i historien – og i hjertene til de som var der. Oppgjøret mellom Kolstad og Elverum 21. mai 2025 i Trondheim Spektrum var nettopp det: en håndballkveld så intens, så dramatisk, og så uforutsigbar at det vil leve videre i samtaler og minner i lang tid fremover.
6340 tilskuere samlet seg i den moderne storstua for å overvære det som etter hvert har utviklet seg til å bli en av norsk håndballs største rivaliseringer. Kolstad vs. Elverum – to giganter, to stolte tradisjonsbærere, og et oppgjør som stadig vekk får karakter av å være vår hjemlige utgave av en klassiker.
Lynåpning fra Elverum
Det tok bare 43 sekunder før Elverums Peter Lukacs satte standarden med kampens første scoring. Simen Lyse, som har vært en av Kolstads store profiler gjennom sesongen, svarte tidlig – eller forsøkte å – men Elverum-stolpen ville det annerledes. Da Elverum gikk opp i 0–2 etter drøyt to minutter, reiste det seg spørsmål blant publikum: Hadde Kolstad fått rusk i maskineriet på sesongens viktigste kveld?
Men bare sekunder etterpå tente Lyse publikum på ny med en karakteristisk høyre knoke rett i nettet. Og derfra bølget det frem og tilbake. Frustrasjon og uro preget Kolstad innledningsvis. Flere ganger måtte dommerparet Lars Jørum og Håvard Nystad Kleven inn og roe gemyttene og forklare regelverket – en indikasjon på hvor høy temperaturen var.
Det var ikke før det 21. minutt at Kolstad virkelig fant flyten. Pasningene satt bedre, duellene ble vunnet oftere, og forsvarsmuren – ledet av en bunnsolid keeper – begynte å stenge av Elverums offensive planer.
Stillingskrig og nerve
Ved pause viste tavla 15–16 i Elverums favør. Det kunne gått begge veier, og det var mange feilpasninger fra begge lag som ble brutalt straffet. Kampen hadde så langt levd opp til forventningene – og vel så det.
Andre omgang startet med et smell – bokstavelig talt. Etter litt over to minutter satte Adrian Aalberg fart langs venstrekanten og sendte ballen rett i nota. Publikum tok av. Spektrum begynte å koke. Og man kunne kjenne det i lufta: Dette var ikke bare en kamp. Det var en kamp med puls. Med sjel.
Men det var også i denne omgangen at alt tok en uventet og dramatisk vending.
Christian Berge segner om – stillheten senker seg
Kolstad-trener Christian Berge, en levende legende i norsk håndball, segnet plutselig om på lagets benk. Stillheten som fulgte i Spektrum var øredøvende. Alt stoppet. Helsepersonell strømmet til, og spillerne dannet raskt en beskyttende mur rundt sin trener. En handling som vitnet om samhold, respekt og klasse.
Publikum – både Kolstad- og Elverum-supportere – reiste seg i respekt da Berge ble fraktet ut av hallen i rullestol. Trampeklapp runget. Det var en påminnelse om at håndball, selv i all sin dramatikk, alltid må vike for det som virkelig teller: menneskeliv, helse, omsorg.
I slike øyeblikk er det lett å tro at kampen er over – i hvert fall mentalt. Mange ville forventet at Kolstad skulle knekke. At fokus ville forsvinne, og at Elverum kunne benytte anledningen til å avgjøre. Men det som skjedde videre, var intet mindre enn bemerkelsesverdig.
Et lag for sin trener, for byen, for gullet
Kolstad kom ut på banen med en besluttsomhet vi knapt har sett maken til. Det var ikke lenger snakk om taktikkeri, ikke om marginer eller detaljer. Det var rå vilje. Et lag som spilte med hjertet utenpå drakta – for treneren sin, for byen, og for å vise hva de var laget av. Fra benken ledet Stian Gomo mannskapet videre. Og hvilken ledelse det var. I et følelsesmessig kaos klarte han å holde hodet kaldt og hjertet varmt – og spillerne responderte som et godt oljet maskineri med turboen på fullt.
Angrepene ble hardere, returløpene raskere, og tilskuerne svarte med den ene jubelen høyere enn den andre. Det var som om Trondheim Spektrum løftet laget sitt fremover. Hver eneste duell ble møtt med stående applaus, hvert mål med eksplosiv jubel.
Mot slutten var det aldri tvil. Kolstad var et 10 tonns vogntog uten bremser som Åge Aleksandersen synger. Og Elverum, så profesjonelle og solide de alltid er, hadde rett og slett ikke svar på intensiteten de møtte. Da sluttsignalet gikk, sto det 31–28 på tavla – og gullkonfettien regnet ned over det rødkledde laget.
En kveld for evigheten
På sidelinjen sto en gråtkvalt Stian Gomo, og det han sa til TV 2 etter kampen, vil bli husket lenge:
– Håndballen er jævla liten akkurat nå. Alle mine tanker går til Christian. Han er min beste venn og jeg er skitredd. Jeg kan ikke si noe mer.
Det er ektefølt, det er rått, og det er ekte idrett. For dette var ikke bare en kamp om gull. Det var en kamp om fellesskap, om styrke i motgang, og om å stå sammen når det gjelder som mest.
Timer etter kampen kunne Adresseavisen melde at det stod bra til med Berge. En kollektiv lettelse spredte seg i håndballmiljøet – og i hjertene til alle som hadde vært vitne til det som utspilte seg denne kvelden. 21.mai 2025 vil bli stående som et symbol. Ikke bare på idrettslig styrke, men på menneskelig storhet. Kolstad tok gullet, men de tok også noe langt større: respekt, beundring og en plass i håndballhistorien som et lag som sto fjellstøtt da det virkelig gjaldt.
